Geir Lundestad om distrikt
Distrikt og identitet er bundet svært nært sammen i Norge. Etter å ha snakket ferdig om været, blir neste tema i en samtale med en nordmann du møter for første gang, gjerne hvor han kommer fra. Da bør du ha et rede svar, for nordmenn skal ha røtter. Uten røtter har du ingen identitet, og det vil ikke gå deg så bra. Vi overraskes når utlendinger sier at de bare kommer fra et land, ikke fra noe bestemt sted i landet. De har bodd så mange ulike steder.
Det mest overraskende i Norge er likevel at så få er fra Oslo og så mange fra distriktene. I de fleste land er det slik at innbyggerne i hovedstaden benytter den minste anledning til å fortelle at de er fra hovedstaden. Slik er det i Paris, London, Roma eller Moskva. Unntaket er de byer som kun har fungert som hovedsteder og hvor det skjer lite annet: Washington DC, Ottawa, Bonn o.l. I Norge er det motsatt. Der benytter innbyggerne det minste påskudd til å fortelle at de egentlig ikke er fra Oslo. Er de født i Sarpsborg eller Tromsø, så er de derfra, selv om de har bodd nesten hele sitt liv i Oslo.
Du merker Oslos mangel på identitet på så mange måter. Alle naturlige hovedsteder rundt om i Europa har sine fotballag som innbyggerne slutter massivt opp om: Arsenal, Chelsea eller Tottenham i London, Roma og Lazio i Roma, Paris St. Germain i Paris, Real Madrid i Madrid. I Oslo opplever du ofte at de fleste av de relativt fåtallige tilskuerne heier på bortelaget, som da kommer fra et eller annet distrikt. Riktignok har Vålerenga sin klan, men den er jo ikke fra Oslo, men fra Vålerenga. Det er når du går på Lyn-kamper at du skjønner hva jeg mener. Men kom igjen i Trondheim, Bergen, Tromsø, Sogndal. Der heier de så definitivt på hjemmelaget. Identiteten er sterk og klar.
Språk og identitet hører sammen. Det finnes store land hvor det kan være vanskelig å høre hvor innbyggerne kommer fra. USA har sine tre hovedregioner for det amerikanske språk. Du kan høre at folk er fra sørstatene eller New England. Men for den tredje regionen, hele resten av landet, kan det være vanskelig å høre hvor folk kommer fra. I et relativt stort land som Polen finnes det nesten ikke dialektforskjeller, med unntak av i fjellområdene i sør.
I Norge trenger du bare å si noen få ord og vi vet øyeblikkelig hvor du kommer fra. Det har utvilsomt vært, og er kanskje fortsatt, et visst press til fordel for standard Oslomål; noen få av mine nordnorske landsmenn prøver nok, med større eller mindre hell, fortsatt å legge dialekten av seg så snart de ankommer Sentralbanestasjonen eller Gardermoen. Jeg tidde også selv stille noen uker da jeg ankom Oslo høsten 1964 for å begynne som student ved universitetet der. Men så bestemte jeg meg for at det var bodøværing jeg var. Ut strømmet nordnorske ord og vendinger i strie strømmer. Vi skal jo være så spontane og direkte vi som er fra Nord-Norge! (Og du verden så kjedelig og sivilisert vi mener de er i Oslo.) Så, fra slutten av 1960-tallet, opplevde vi at dialektene og distriktene helt tok over. Det var visesang, trekkspill og gitar fra nesten hvert et nes. Og det virket som om NRK følte en plikt til å fremføre alt dette i gunstig sendetid. Det var så man syntes synd på de ”dialektløse” fra Oslo. Kunne de ha noen egen identitet når de snakket som skriftspråket? Hvordan var egentlig sjelslivet deres?
Se på dette merkelige programmet i NRK som har vært så populært i så mange tiår, Norge Rundt. Konseptet har vært prøvd i mange europeiske land uten den ringeste suksess (med mulig unntak av Østerrike, har jeg skjønt). Norge Rundt handler om den vanlige norske manns og kvinnes underlige gjøremål rundt om i distriktene. Dermed kombinerer programmet nordmenns helt ekstraordinære dyrkelse av våre to sentrale verdier, likhet og regional tilknytning. På underholdningssiden er det stadig Tande-P og Tore på sporet som høster de aller største triumfene. Der er det igjen vanlige folk fra rundt om i landet som slipper til. Selv i Idol klinger det på alle dialekter. Kjendiseriet er nok på fremmarsj, men gjennomsnittsnordmannen fra distriktene klarer seg fortsatt bra. De store sportsheltene har alltid utgjort et massivt avvik fra norske likhetsidealer; en forutsetning for det har antakelig vært at de så ofte kommer fra distriktene. Alle har vi vårt lag og vår helt å identifisere oss med. Når det lokale og likhetsidealene støter sammen blir nordmenn forvirret. Vi vil jo at ting skal bestemmes lokalt samtidig som det skal være likt over hele landet!
Ute i distriktene er vi (jeg er selvsagt fra Nord-Norge, selv om Oslo er den by jeg har bodd lengst i) overbevist om at Oslo bestemmer det meste og at alle våre problemer skyldes en eller annen ”tosk” (i Nord-Norge sier vi ting rett ut) på et eller annet kontor i Oslo som ikke har den ringeste peiling på hva som foregår ute i distriktene. (At denne tosken høyst sannsynlig kommer fra, eller i det minste selv hevder at han kommer fra et eller annet distrikt, demper ikke kraften i utsagnene.) I et par tiår var jeg daglig leser av Nordlys i Tromsø. Der lærte jeg at problemene med grenselinjen til Sovjetunionen/Russland skyldtes at UD-byråkratene var mer interessert i alle mulige rare spørsmål rundt om i verden enn i våre nærområder i nord. Bedrifters og bankers problem skyldtes at ”søringene” fikk boltre seg fritt i våre kolossale ressurser. Da de begynte å strø med salt i bygatene i Tromsø om vinteren, da var det selvsagt en eller annen ”tulling” i Oslo som bestemte at det skulle være slik. Hva kunne han vite om Tromsøs gater?
I distriktene er vi overbevist om at alle våre ulike behov ville vært løst for lenge siden, dersom de bare hadde eksistert i Oslo eller sågar på Østlandet. Ta det evige problemet med veiene. Stor var min forbauselse da jeg oppdaget hvor elendig den viktigste veiforbindelsen mellom Oslo og Bergen var. Kom du bak en trailer der, kunne du fort bli liggende der helt til Bergen. Så smalt og svingete var det. Vi ville aldri ha funnet oss i en slik riksveistandard i Nord-Norge! Det var en gang noen som lurte på om jeg kunne tenke meg å bli redaktør i Nordlys. Jeg svarte at det antakelig ikke ville være så lurt. Det ville ikke være så mange abonnenter igjen etter at jeg hadde skrevet min første lederartikkel.
Distriktene er overbevist om at det er Oslo som dominerer det norske politiske system. Det er antakelig riktig at på det aller høyeste nivå, i regjeringer og partiledelser, er hovedstaden ofte overrepresentert, selv om det selv blant dem nok vil være mange som sier at de ikke er fra Oslo. Men i Stortinget er det så definitivt distriktene som dominerer. Det i den grad å dominere Stortinget og likevel være overbevist om at man er politisk utbyttet av hovedstaden, er en interessant kombinasjon!
Når mistilliten til hovedstaden er så sterk og hovedstadens egen identitet er så svak, da er det ikke til å undres over at hovedstadens store nasjonale prosjekter mislykkes. Når ikke hovedstaden kan overbevise seg selv om sin egen identitet, kan den vanskelig overbevise resten av landet om noe som helst. Hva var det Carl Bildt sa til Gro Harlem Brundtland? Du må arbeide hardt for å få ditt folk inn i EU. Gro gjorde ikke annet. Det var bare det at i Norge hjalp det ikke. Fiskeren i Skjervøy og bonden på Tolga hadde sin egen oppfatning; de lot seg ikke rokke av at en statsminister kom på besøk. Det kunne nok hjelpe i Sverige hvor Stockholm står så mye sterkere enn Oslo gjør i Norge. I Sverige kunne man på 1950- og 1960-tallet legge ned store deler av landsbygda. Sammenliknet med Sverige ble ”flukten fra landsbygda” i Norge beskjeden.
Det mest slående ved EU-avstemningene i Norge i 1972 og i 1994 er polariseringen mellom Oslo og distriktene. Ved begge avstemningene ble det ja-flertall kun i Oslo og dets nærområder, i hele resten av landet ble det nei. Jo lenger du kom fra Oslo, jo mer massivt ble nei-flertallet. Begge gangene syntes sjokket like stort for det såkalte establishment i Oslo.
Mange forklaringer ble gitt på en så massiv splittelse. Sentrum-periferi hadde vært en sentral motsetning i norsk politikk i årtier, for ikke å si århundrer, slik Stein Rokkan og andre hadde lært oss. Motkulturenes stilling var en dimensjon i denne motsetningen. Men målsak, avholdssak og indremisjon var alle på retur, også i distriktene. Primærnæringenes stilling var en annen dimensjon, men igjen var det åpenbart at også de var i kraftig tilbakegang. Selv i vårt mest moderne fylke, Rogaland, med sin olje og gass, var nei-prosenten enda høyere i 1994 enn i 1972. Det er selvsagt mange forklaringer på stemmefordelingen i de to folkeavstemningene, men hvorfor hoppe over den aller mest nærliggende: distriktenes mistillit til hovedstaden. Når de angivelig hadde så store problemer med å bli hørt i Oslo, hvordan ville det ikke da bli i forhold til Brussel?
Det er kanskje slik at før Norge kan komme med i Europa, må Norge først samles til ett rike. Motsetningen mellom Oslo og distriktene må overvinnes. Det burde kanskje ikke være noen sak. Ingen er fra Oslo; vi kommer jo alle fra distriktene. Det er det som er problemet.
