Cathrine Sandnes om Oddvar Brå
Det var VM i Oslo, i to-og-åtti, og Oddvar Brå ble verdensmester på ski.
Jeg var ti år gammel og hadde to plakater på veggen. Den ene var av David Bowie. Den andre av Oddvar Brå. Jeg hadde to plater av David Bowie. Men jeg hadde autografen til Oddvar Brå. Året før hadde jeg ringt på døra der han bodde, og blitt så sjenert da han åpnet at jeg ikke våget å se på ham. Mens jeg nistirret på skotuppene mine, rakk jeg fram en mager liten autografbok og rødmet så varmt at jeg begynte å svette. ”Ja, kor vil du at æ ska skriv hen, da?” spurte Oddvar. ”Du kan skrive hvor du vil”, mumlet jeg, og våget såvidt å flytte blikket fra mine egne sko og over til hans tær.
Det var det jeg fikk sett av ham. Jeg fikk såvidt et glimt av den fremste delen av stortåa hans. Alt det andre har jeg bare sett på tv. Til gjengjeld har jeg tilbrakt utrolig mange timer med å vente på Oddvar, mens kameraet sto stille på toppen av en bakke og sekundene løp så altfor fort helt nederst på skjermen. ”Nå må Oddvar komme,” ropte kommentatorene. ”Åh, vær så snill og skynd deg,” hvisket vi som satt hjemme. Og Oddvar gikk så fort han kunne. Men det var aldri fort nok når det gjaldt som mest. Det var alltid en russer, finne eller svenske som gikk fortere når det gjaldt som mest. Bortsett fra denne ene gangen i 1982, på 15-kilometeren. Da gikk han så fort at det ville vært fort selv i dag. 38.52,5 gikk han på, og verken Kirvesniemi, som gikk foran, eller Savjalov, som gikk bak, klarte å holde det samme avsindige tempoet den siste halve kilometeren.
Og så kom stafetten. Den uforglemmelige. Med Lars Erik Eriksen og Ove Aunli på de to første etappene, og de gikk bedre enn noen kunne ha håpet på. Nesten ett minutt ledet vi med. Så skulle Pål Gunnar Mikkelsplass, den unge, lovende Bromma-ekspressen, sikre forspranget på tredje etappen. Men Pål Gunnar stivnet, på en måte som man mange år senere skulle komme til å kalle ”å ta en Brink”, og så datt han i Styggdalbakken og stivnet enda mer. Så Oddvar Brå skulle ikke bare kjempe mot den skremmende Aleksandr Savjalov. Han skulle til og med ta inn 12,9 sekunder på ham. Og Oddvar gikk bra. Oddvar gikk helt fantastisk. Oddvar gikk inn hele forspranget. Men russeren hadde så avsindig god glid. De kom sammen inn til Gratishaugen, og så datt russeren. Vi som satt hjemme i stuene våre jublet så høyt at vi ikke helt fikk med oss at Brå brakk staven. Ikke før vi hørte en fortvilet kommentator rope etter en ny stav, skjønte vi at det var noe galt.
Men Oddvar gikk fra igjen. Kanskje har han aldri vært så bra som akkurat nå, på slutten av stafetten, når det gjelder som mest og det er en klassisk duell – mann mot mann. Det er den stive, strunke Savjalov, offiseren fra det fryktinngytende sovjetiske militæret, mot bondesønnen fra Hølonda. Vår Oddvar. Som hadde vunnet og vunnet, som var den eneste som hadde vunnet både i Falun, Lahti og Holmenkollen i samme sesong, som hadde flest verdenscupseire av alle. I 1975 vant han 27 av de 41 løpene han stilte opp i, og fortsatt har han flest NM-titler i historien – til tross for at løperne går atskillig flere distanser nå. Men fram til 1982 hadde alle de store mesterskapene blitt ødelagt for ham av sykdom. Inn i den siste svingen ledet Oddvar så stort at vi akkurat rakk å strekke armene i været, før Savjalov kom glidende inn i tv-bildet. Og aldri har noen glidd så fort som Savjalov gled akkurat denne dagen i februar. Han gled helt inn i ryggen på Oddvar. Han gled opp på siden av ham. Og rett før målstreken ... så gled han forbi.
For gjorde han ikke det? Hvis vi skal være helt ærlige: Var ikke russeren egentlig først? Jeg var som sagt ti år gammel der jeg satt alene hjemme foran tv-en og begynte å gråte. Ikke fordi Oddvar hadde tapt, for juryen fant etter hvert ut at gullet skulle deles. Men fordi samvittigheten min slåss mot lojaliteten. Den kalde samvittigheten slo hardt fast at russeren utvilsomt var først over streken og burde ha vunnet alene. Lojaliteten var like klar på at en som sviktet Oddvar nå, aldri kunne komme luskende tilbake og snylte på gleden over å se ham gå på ski igjen. Enten holder man med Oddvar nå og alltid. Eller så er man et sånt menneske man ikke kan stole på når det virkelig gjelder. Jeg valgte selvfølgelig Oddvar. I ettertid er det dessuten lett å se at det faktisk var riktig å dele gullet. Bildene viser at hånda til Oddvar var først over streken, deretter kommer foten til Savjalov. Og det fantes ingen regler for hvilken kroppsdel som skulle telle. Den gangen trodde jeg at Oddvar skulle gi seg nå. Når han omsider hadde nådd målet og ble båret på hendene til begeistrede tilskuere nede i Spikersuppa i Oslo. Men Oddvar fortsatte. Jevnt og trutt. Selv om OL i ’84 endte med en mistrøstig 33. plass i snøværet i Sarajevo, mens den ennå uoppdagede astmaen sørget for at lufta ble blokkert på veien ut fra lungene. Etter hvert forsøkte de til og med å fryse Oddvar ut av landslaget, men Oddvar kom tilbake, vant NM og sørget for at lagledelsen måtte ta ham med til de to neste verdensmesterskapene så vel som til OL i Calgary.
VM i Oslo 1982 var siste gangen Oddvar Brå vant et internasjonalt renn. Men det var de neste seks årene som gjorde ham helt spesiell. Det er lett å like langrennsløpere som gjør det godt. Derimot er det de færreste som fortsetter å være størst når det butter imot. For Oddvar Brå er så mye mer enn summen av resultatene sine. Han er mannen som slåss mot tiden. Helt fra han var 29 år gammel fikk han høre at han var for gammel. Han hadde vært med for lenge. Det var på tide å satse på noe nytt. Så Oddvar Brå kjørte sitt eget løp, sørget for å være så god at han likevel ble tatt ut, og hadde dette vært en amerikansk film – så ville han ha kommet grusomt tilbake og endelig vunnet det etterlengtede OL-gullet. Det gjorde han ikke. Han kom ikke nærmere enn fjerdeplassen i Calgary, i sitt femte og siste OL. Og fordi vi hadde fulgt ham så lenge, og levd så sterkt med ham, så skjønte vi faktisk at en fjerdeplass var en fantastisk prestasjon.
Kanskje er det den aller siste fjerdeplassen et norsk skifolk vil komme til å juble for. Allerede fra neste OL, i Albertville i 1992, begynte den nye tiden. For første gang på tjue år var det et vinter-OL uten Oddvar Brå. I stedet startet livet med Bjørn Dæhlie. Vinnermaskinen. Forretningstalentet. TV-fjeset. Han er tidenes olympier og en vanvittig idrettsutøver. Og etter hvert som han vant og vant og vant og vant, ség det inn en slags dekadent dovenhet over oss som satt hjemme og så på. På et eller annet tidspunkt sluttet vi helt å legge merke til nordmenn utenfor pallen. Etter hvert la vi knapt nok merke til om det rant inn en og annen bronsemedalje her og der. ”Bare gull er godt nok,” nikket vi til hverandre, og etter hvert ble det til og med sånn at gull ikke var godt nok dersom det kom i sprint i stedet for på en av de klassiske distansene.
Det var aldri en selvfølge at Oddvar Brå skulle vinne. Tvert i mot. Oddvars kamp var vår egen kamp mot overmakten. Han var den menneskelige faktoren i en verden av uovervinnelige russere og truende svensker. Han var en anstendig, hederlig sportsmann som var fremmed for tant og fjas. Det er utenkelig at Oddvar Brå skulle remje ”The Final Countdown” hos Dan Børge Akerø som lørdagsunderholdning, eller stille opp i raft undertøy i Se og Hør. Oddvar Brå gikk ikke på ski for å bli et billig poeng i statsministerens nyttårstale. Han gikk på ski for skiløpets skyld. Dessuten er det ikke sant at det er typisk norsk å være god. Men en gang i livet kan alle være litt som Oddvar Brå.
