Link 1

A. Har du sagt a, så har du ikke sagt noe særlig interessant. A er sånn du sier til legen din for å vippe opp drøvelen og gi fri sikt ned til den verkende halsen din. Noen ganger sier vi a når vi har slått oss, eller når vi står tissetrengte på trappa og ikke finner nøkkelen. Det er ikke noe edelt eller vakkert over a. Snarere tvert i mot. Jeg våger å påstå at a er en av våre hesligste bokstaver. Likevel har a den mest framskutte posisjonen av alle bokstaver i hele den delen av verden som er påvirket av den vestlige kulturen, og dennes tåpelige alfabet. A åpner alfabetet, den har sågar gitt det sitt navn. A er målestokken vi uvegerlig vurderer verden etter – en metaforisk meter som alt annet holdes opp mot, men som ingenting kan snike seg forbi. La meg si det allerede nå, før jeg blir anklaget for å være anti-a: Jeg har ikke noe imot a i seg selv, jeg har ingenting imot dens form eller bruk i mange fine ord, men jeg har noe imot det brutale og heslige hegemoniet a utøver, og vår manglende refleksjon over dette maktmessige misforholdet. Man kan si det så sterkt: For å lykkes i verden i dag, må man bli a. Det bør vi alle være kritiske til.

Min skepsis til a – og til alfabetet som sådan, rekken av bokstaver som springer ut av a – begynte allerede første skoleår, da jeg havnet i b-klassen. Jeg hadde gjennom hele barnehagetida levd i en verden som var delt inn i ekorn, furu, traktor og tilsvarende ikke-konkurrerende og ikke-graderende grupperinger. Ja visst kunne vi i ekorngruppa av og til ønske at det var vi som var traktor og sa brum, brum, men som tante sa: »Ekornet kan løpe fra traktoren og klatre opp i furua hvis den vil, så det er den som er best». Og hvis noen i furugruppa klaget til sin barnehagetante, så kunne de trøstes med at furua var den største i skogen, så stor at ingen kunne rikke den. På skolen ble illusjonen om at alle barna var like bra, at alle klassene var like bra, knust allerede første dagen. Selv om jeg tilbrakte mine to første skoleår på en steinerskole, omgitt av runde, brune ting som luktet honning og propolis, der kreativiteten skulle dyrkes fram slik at den vokste fritt og uhindret i alle retninger, og det ikke var lov å spise sukker eller tegne med svart, var klassene like fullt inndelt i a, b, og, så vidt jeg kan huske, c. I de pinefulle eurytmitimene skulle vi framstille bokstavene med kroppene våre, og fortsatt var det a, det var b og det var c – alltid i den samme rekkefølgen. Og om vi kom lenger, så husker jeg det ikke. Jeg satt på vindusrekka, tredje eller fjerde pult, eller første på midten når jeg hadde vært uskikkelig eller rappkjefta, og det hadde jeg som regel. Men når navnene våre – navnene til oss i b-klassen – skulle ropes opp om morgenen, så begynte ikke læreren foran eller bak i klasserommet. Det tok lang tid før jeg skjønte hvorfor navnet mitt kom nesten helt til slutt, og når jeg skjønte det, så jeg ikke noen særlig logikk i det da heller.

B er best, var det noen som hadde lært å si av storesøstera si. Det var en trøst inntil noen i a-klassen svarte med at a var aller best. Vi visste straks at det var rett, og mer var det ikke å si. Noen i b-klassen ble bøller. De andre resignerte. En liten håndfull av mine klassekamerater søkte om å bli overført til a-klassen fra og med tredje, samme år som jeg begynte i 3a på Marienlyst skole, og det var min tur til å tilhøre a-laget, den klassen som kunne gå inn først når vi hadde oppstilling i skolegården, og den første til å framføre sanger og skuespill på juleavslutningen.

A er egentlig et oksehode. Hieroglyftegnet med bilde av oksehode ble langsomt forvandlet til det semittiske tegnet alef, og deretter til det greske alfa. Jeg er nok ikke alene om å mene at lyden av a, slik vi kjenner den i dag, ikke er særlig vakker. Blant vokalene har den ikke mye å stille opp med mot u, med dens stillfarende pessimisme, eller den ærlige renheten i e, for ikke å snakke om den kloke resonansen i o – lyden som berører evigheten og tegnet som er symbolet som inneslutter alt.

Sannheten om a, trass all dens makt og prominens, er at den i virkeligheten er hittegods. Tegnet a har ikke vært betegnelsen på lyden a hele tiden. Opprinnelig var a en glottal plosiv, en lyd som språkforskeren Harris Birkeland skriver at »minner om det danske stød», hvilket i sannhet ikke ligner så lite på lyden av en tjukk mann som setter seg. Historikerne strides om hvorvidt den opprinnelige a hadde blitt forlatt og simpelthen fikk en ny beboer, som en eremittkreps overtar et forlatt sneglehus, eller om den opprinnelige glottale plosiven ble fortrengt med makt. Hva som er soleklart er at a mangler en god, ærerik forklaring på hvordan den har oppnådd sin posisjon .

Den forfatteren jeg kjenner som har hatt det mest usunne forholdet til alfabetet, er Georges Perec. Hans mest kjente litterære eksperiment er boka La disparition, en trehundresiders roman som er skrevet fullstendig uten bruk av bokstaven e. Fortellingen om forsvinningen til en viss Anton Voyl – Anton Vokal på norsk – har 26 kapitler, akkurat som det franske æøå-frie alfabetet. Men kapittel 5, der løsningen trolig finnes, mangler – akkurat som 5 bokstav e. Perec likte også å leke andre alafbetleker. Noe seinere skrev han en bok der e var den eneste vokalen. Han forsøkte visstnok også å krysse Paris ved bare å følge gater som begynte på en gitt bokstav. Så vidt jeg husker var det bare mulig med gater som begynte på s, siden det er så mange s-gater. La disparition ses på som en litterær kuriositet, en kraftøvelse og et referanse-punkt, mer enn et viktig og godt verk. Og når jeg forteller folk om Perecs besettelse for bokstaver, er reaksjonen nesten alltid den type latter som er kontrollert og nedlatende, med en voldsomt pustende h og en vidåpen, hånlig a. Det latteren forsøker å skjule, det den ikke vil stoppe opp ved og tenke på, er at vi alle lever liv som er styrt av alfabetets tilfeldigheter. I vår gudløse, normflytende verden er a et aksiom vi ikke klarer å rikke ved. De fleste reflekterer ikke en gang over det.

Verden er styrt ut fra a, og det er svært lite vi kan gjøre med det. Men hvorfor er det slik? Alfabetet, slik vi kjenner det, er jo ikke gitt en gang for alle. Det har blitt endret flere ganger, også relativt nylig, og det varierer fortsatt mellom land som ellers tilhører samme kultur – som Norge og Sverige. Men posisjonen til a er alltid den samme. Grekerne begynte sitt alfabet med alfa-beta-gamma, abg, som ble til romernes abc. Romerne hadde ikke j, v eller w, og da de ble introdusert, fikk de plass innimellom de andre bokstavene. Her oppe i nord ble æøå hengt på slutten, sammen med de unødvendige og ubrukelige poengsamlerne ingen vet hva de skal gjøre med i Scrabble. Hvorfor ikke først? Det ville i det minste vært mer logisk å sette æ og å ved siden av a, og ø ved o. Men a frykter en vokal utfordring fra sine barn æ og å. Det føles tryggere å være flankert av sedate og kraftløse b. Erfaringen med å ha familien Aabel tronende i begynnelsen av alle norske oppslagsverk, og Aalborg plassert like etter Aachen, slik det var til og med Aschehougs store konversasjonsleksikon fra 1939, viste at fredelig sameksistens og deling av rampelys er mulig. Men i ettertid har hovmod og makt gjort at dette virker unødvendig for a. Jeg deler ikke scenen med noen.

Men hva er alternativene? Det gamle norrøne futhark-alfabetet, er ordnet etter viktighet, snarere enn etter en tilfeldig bokstavrekkefølge – futh betyr fitte. Men futharken er et system det neppe vil være lett å få allmenn aksept Qwerty-alfabetet som du finner på tastaturet ditt, har sine brukere i dagliglivet, men det har ingen symbolsk makt, ingen tilhengere. Et roterende alfabet ville nok vært litt tungvint å administrere. Som alltid når hegemoniet er for sterkt, underkaster vi oss, og forsøker å gjøre det beste ut av det.

Da jeg bodde i Boston, låste jeg meg en gang ute av leiligheten. Telefonkatalogen hadde sikkert fem sider med låsesmeder, og de første tre var okkupert av firmaer med navn som AAA Lock Service, A1 Open Door, A Reliable Locks and Keys, og litt mer beskjedne ABC Locks. Det samme systemet, fant jeg, når jeg studerte katalogen videre, gjaldt innen så vidt forskjellige felter som tepperens, limo-service, take-out-pizza, rørleggere og til en viss grad bilverksteder, skreddere og gynekologiske poliklinikker. Når tilbudet er stort nok og ingen kjenner noen, taper de som står bakerst, eller til og med midt i køen.

I det sørlige Afrika finnes det et lubbent og småstygt dyr som sover hele dagen. Om kvelden rusler det ut for å spise maur og andre insekter, og ellers gjør det ikke stort. I et område med løver, geparder, impalaer og elefanter, er det svært få som interesserer seg for dette dyret. Boerne i Sør-Afrika kalte det jordsvin, aardvark på afrikaans, fordi de tenkte at det sikkert var i slekt med grisen. Dette alfabetiske lykketreffet er den eneste grunnen til at dyret er noe kjent. Du finner aardvarken på første side i de fleste leksika, i tillegg til i tittelen på bøker som »The Animals of Africa from Aardvark to Zebra,» og ett tusen fire hundre og trettifem andre engelskspråklige bøker. Det er vanskelig å tro at det hadde vært tilfellet hvis dyret var å finne under j for jordsvin, m for maursluker, o for Orycteropus afer, eller l for late dyr. Eksempelet med aardvarken er ikke en gang det verste: H.G. Reichenback, oppdageren av en liten fjellorkidé i Andesfjellene, skjønte markedsføringens verdi. Han kalte sin oppdagelse for aa, og dermed sørget han for at blomsten alltid kommer først. Det finnes også en polynesisk gud ved navn a’a. Den kan sannelig ikke være noe særlig til gud når den ser seg nødt til å selge seg som en simpel låsesmed.

Korrumpsjonen fra a, den dirrende grunntonen i vår tilværelse, kan ikke bekjempes med noe middel annet enn ved en total revolusjon vi ikke tør ta konsekvensen av. Derfor hytter jeg med neven i ny og ne, før jeg lener meg tilbake, trygg på grunn av den beskyttelsen og orden a gir livet mitt. Og hvis en gang noen skulle lene seg over mot meg og hviske Andreas i øret mitt, med en myk og kjærlig stemme, slik at ordet blir innesluttet av a, og s bare blir et lavt sukk til slutt, så kan det hende at jeg i mitt stille sinn vil innrømme at jeg er heldig som har a i mitt liv.

Andreas Viestad