Link 1

En vårdag for tre år siden var jeg i Khost, i provinsen Paktia i den østlige delen av Afghanistan. Det er en av de mest urolige provinsene, i total opposisjon til de sentrale myndighetene. Byen Khost er et smuglermekka der den ligger ved grensen til Pakistan. Stemningen var uggen. Folk, eller rettere sagt menn, skulte, myste mot oss, de virket truende. Det var ikke en kvinne å se. Ikke på markedene, ikke i butikkene, ikke i gatene. Alle innkjøp og utendørs ærender ble gjort av menn eller smågutter. Om denne provinsen merket man knapt at Taliban kom, eller at de forsvant. Det har alltid vært slik: Kvinner tar ikke utdannelse, arbeider ikke utenfor hjemmet, de lærer å kun bli gode og underdanige koner.

Jeg var der for å finne spor etter Osama bin Laden. Det ble sagt at han befant seg nettopp i disse grenseområdene. Vi tok inn på et gjestehus og søkte å finne ut noe. Hver ettermiddag, i god tid før mørkets frembrudd, slo det tunge jerngitteret igjen bak oss når vi kom tilbake til losjiet. Gjestehuset var fullt av talibansoldater, det vil si tidligere talibansoldater, taliban hadde jo som kjent mistet makten som følge av amerikanernes bombekampanje. Men de var de samme. Og de var der fremdeles.

For å få signal til satelitttelefonen måtte jeg opp på taket. Men jeg kunne ikke stå, for da kunne jeg ses fra gaten og bli truffet av en kule fra maskingeværsalvene som spjæret nattemørket. Så jeg satt. Etterhvert samlet de seg, talibanerne fra gjestehuset, en etter en, satte de seg også, tett rundt meg, med kalasjnikovene klare, noen hadde geværer med bajonetter i enden, og store kniver i beltet.

En gang jeg var ferdig med samtalen, pakket jeg ned telefonen, og ville krype ned fra taket begynte den ene, den skumleste, men også den vakreste, å snakke til meg med lav, intens stemme. Min venn Faisal oversatte.

- Jeg har aldri gått på skole, sa soldaten.
- Min far har aldri gått på skole, fortsatte han.
- Ingen i familien min kan verken lese eller skrive.
Det skumle i blikket hans ble sørgmodig.
- Det eneste jeg kan og vet alt om er hvordan jeg skal bruke dette våpnet. Men jeg håper en dag, at sønnen min skal lære å bruke en telefon.

I Store Norske Leksikon står det blant annet: ”Afghanistan er et av verdens fattigste land. Gjennom historien har landet vært preget av indre og ytre konflikter. Landbefolkningen har tradisjon for lokalt selvstyre basert på familiedynastier, stammeledere og opposisjon til sentralmyndighetene.”

Talibansoldaten, eller skal vi kalle ham, småbarnsfaren, har en månedslønn på noen dollar. Det er den lokale stammelederen som brødfør ham, sønnen hans, kona, den gamle faren, de andre barna. Det er krigsherren som lærer ham det eneste han kan og vet alt om. Våpenet sitt. Men det den skumle, eller skal vi si sørgmodige mannen, ber om, er kunnskap. Ikke for seg selv, men for sønnen. Han ønsker ham et bedre liv enn han har hatt selv.

Man kan dele inn verden på mange måter. De som har telefon og de som ikke har telefon. En telefon, i likhet med radio og kanskje en tv, er noe av det første folk skaffer seg når de får litt penger utover minimum. Man kan også dele inn verden mellom dem som har leksikon og dem som ikke har. Kan vi tenke oss at talibaneren kunne ha sagt: Jeg håper en dag, at sønnen min vil lære å bruke et leksikon. Men uten en eneste bok hjemme, vet nok ikke soldaten hva et leksikon er.

”Kunnskap til hele familien” heter det på reklamen for det nye, norske leksikonet. Den viser en liten jente, i hjem med masse bokhyller. Kampanjen er rettet mot norske foreldre – som vil gi barna et fortrinn, gi dem kunnskap, lærlingslyst. Afghaneren i denne historien får nok aldri et leksikon i 16 bind. For hva sto det i Store Norske? ”Et verdens fattigste land, styrt av familiedynastier og stammeledere i opposisjon til sentralmyndighetene.” Lite tyder på at landet på lang tid vil være i stand til å lage et nasjonalt leksikon. Men til tross for det, til tross for de enorme forskjellene, er det en forbindelse mellom talibaneren med kalasjnikoven, eller skal vi igjen kalle ham småbarnsfaren, og foreldrene som her hjemme velger å skaffe seg Store Norske Leksikon: Forbindelsen er - ønsket om at barna - skal lære noe mer, vite noe mer, skjønne noe Mer, leve bedre.

Verden trenger forståelse og toleranse. Men uten kunnskap er det umulig å forstå hverandre, vanskelig å tolerere forskjellene. For å skape en fredeligere verden må vi ha kunnskap om ”de andre”, og ”om oss”. Kunnskap kan man søke etter i Store Norske Leksikon, så må vi håpe at barna, i alle fall, bruker den riktigere, og blir klokere enn oss. At de kjemper for en mer rettferdig verden, slik at talibansoldatens sønn en dag lærer å bruke en telefon. Og kanskje, til og med, et leksikon.

Takk for meg.